Be i Ånden

Judas 20-21 ”Men dere, elskede, oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i den Hellige Ånd, og hold dere således i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!”

Rom. 8, 15 ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!”

Rom. 8, 26-27 ”Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, 27 og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.”

Ef. 6, 10-20 ”For øvrig - bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! 11 Ikle dere Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige angrep; 12 for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt. 14 Så stå da omgjordet om deres lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, 15 Og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, 16 og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed dere skal kunne slukke alle den ondes brennende piler, 17 og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord, 18 idet dere til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige, 19 og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, 20 for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.”

I vers 18 står det ”idet” – altså på denne måten. Alt det som står foran får vi ”på denne måte” – idet dere til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse …

Hva betyr å be i Ånden?

 Det kan bety flere ting – f. eks. å være i bønnens ånd. Man ber ikke direkte med ord, men kjenner at Gud er nær. Det er det vi forstår under ”å be alltid”. Vi kan ikke bruke ord hele tiden, men Gud er oss nær i vårt hjerte og i tankene (om vi har mulighet).

Å  be drevet av Ånden, f. eks. når vi blir minnet om å be for en annen person eller for vår egen nød. Konkrete ting. V. 19 -20

Å be i Ånden kan også bety at det er det motsatte som å be etter kjødet – hvor man ber om ting for å få det lettere etter kjødet eller om jordiske ting som man ikke trenger.

Å sukke til Gud, når man er i en vanskelig situasjon og ikke har mulighet til bønn. Rom. 8, 26 Ånden kjenner alle våre behov, også de vi ikke selv vet om. Gud forstår våre sukk.

Å be i tunger.

Tungetale er et ”bønnespråk” som er for de som ikke bare vil be med egne ord og tanker, men også med sin ånd. 1. Kor. 14, 2 ”For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden;”  v. 4  ”Den som taler med tunge, oppbygger seg selv;”. Å be i tunger er for meg den beste måten å bli mer fylt av Ånden. For da lar jeg Ånden be for meg. Da kutter jeg ut forstanden og blir direktekoblet med Ånden. Bønn i Ånden – man blir en medarbeider av Ånden, man ber i harmoni med Gud. Gud er ubegrenset – å be i Ånden gjør også vår bønn ubegrenset. Vi får stor frimodighet til å komme fram for Gud.

Når vi går tilbake til Efeserne 6, så ser vi at det ikke er en kamp mot blod og kjød (mennesker) vi fører, men mot åndsmakter. Det er en veldig makt Gud har gitt oss, når vi ber i Ånden og i Jesu navn. Noen ganger er det mest effektivt å be med konkrete ord, mens andre ganger har vi ikke ord – vi vet ikke, hva vi skal be. Da kommer tungetale inn i bildet. Så er det tunge tider og man føler at jo mer man ber, dess mørkere blir det. Svaret er tungetale. Jeg har hatt tunge stunder under sykdom. Alt ble grått og trist og tungt. Da viste Gud meg, hvordan jeg skulle bli ferdig med det: Først sa jeg et klart nei (jaget de ”åndene” vekk) og så ba jeg i tunger. Det virket hver gang til Guds ære. Tungetale er også veldig effektivt, når vi ber for våre barn, søsken – legge dem fram for Gud på den rette måten.

Jeg tror at Gud vil gi denne gaven til alle troende. Paulus sier at han ønsker at alle skal be i tunger. Han sier om seg selv at han ber mer i tunger enn de alle. Det står i Luk. 11, 11-13 ”Men hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken, 12 eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? 13 Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!” Det er på denne måten vi får tungemålsgaven – vi ber Gud om den. Og han vil gi den mer enn gjerne. Det er bare en betingelse og det er at vi tørster etter det. Joh. 7, 37-38 ”Men på den siste, den store dag i høytiden stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! 38 Den som tror på mig, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.” Altså: rekkefølgen er slik: Du tørster etter en større fylde av Ånden og tungemålsgaven – du går til døperen, Jesus – du drikker (trekker det inn) – du slipper ut overfloden (det som hjertet er fullt av rinner munnen over). Og hvordan vet du at du har fått det rette? Fordi du har bedt Gud om det og han gir sine barn bare gode gaver. Og om Satan skulle anklage deg at du gjør dette i egen kraft, da kan du svare: ”Ja, det er jeg som taler, men det er Ånden som har gitt meg språket og ordene.” Det er ikke Den Hellig Ånd som snakker, han virker i deg og gir det et nytt språk, men du må utføre det – si ordene. I begynnelsen høres det rart ut – alle ukjente språk høres rart ut, men bry deg ikke om det. Du venner deg fort til det.

Jeg så en vei

Det hendte en tidlig morgen for en del år siden. Uten å tenne lyset dro jeg opp rullegardinen og slo meg ned ved skrivebordet. Ute var det grålysning. Egentlig tenkte jeg ikke på noen ting. Jeg var bare til og lyttet til det stille bønnesuset i mitt indre.

Da skjedde det. For mitt indre øye så jeg plutselig en vei. Ikke en bilvei, men heller ingen sti. Det var mer som en gangvei, noen få meter bred.

Det var ikke noe syn. Jeg var ikke i transe eller henrykkelse. Jeg var helt våken. Og enda så jeg veien så tydelig og klart at jeg når som helst kan se bildet foran meg.

Jeg så at veien begynte ved en trang port og visste at den sluttet i herlighetens verden. Langs midtpartiet lå en lysstråle, som syntes å komme fra en lyskilde jeg aldri hadde sett før. På sidene var det stuvende mørkt.

Veien hadde ingen grøfter eller veimerker. Grensen gikk i det konturløse området der lyset og mørket møttes. Grensen var tåkete og utydelig.

Jeg så mennesker som gikk på veien. Menn og kvinner, unge og gamle. De gikk ikke i grupper, ikke engang i par. De gikk én og én. Og det fordi Herren, han som har kalt dem inn på veien, hadde sagt: Om noen hører min røst og åpner døren, kommer jeg inn og holder måltid med ham og han med meg. Jeg med ham og han med meg.

Den som følger Jesus begir seg inn i et rom, som er reservert nettopp for den enkelte. Dit verken kan eller får noen andre komme.

Jevnlig fornyet

Menneskene på veien var kledd i hvite klær. Blendene hvite, - de ble jevnlig fornyet. Ikke fordi de ba om det eller lengtet etter renhet, men fordi de gikk midt på veien – rett under strimen av overnaturlig lys. Renselsen i Jesu blod var en konstant pågående prosess.

Jeg så ansiktene. Det var lys over dem, selv om mange var merket av alder, sorg og sykdom. Skinnet var både et gjenskinn av det overjordiske lyset og en utstråling av menneskenes indre lys.

Helst hadde jeg fulgt dem med øynene like hjem. Men det lot seg ikke gjøre. Jeg måtte vende blikket mot veiens begynnelse og den trange porten. Der så jeg en stor flokk som hadde stanset. De stoppet opp før de nådde gjennom porten og inn på veien. Det merkelige var at mange av dem syntes å være glade. De var glade fordi de trodde de var på veien – enda de aldri hadde gått gjennom den sanne omvendelses trange port.

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser med prestekjole, med pastorkrage og evangelistdress. Jeg så skyggen av mitt eget bilde i flokken. Vi som kaller oss forkynnere, har fusket. Vi er kalt til å være levende formidlere av Livet i Gud. I stedet har vi blitt religiøse pratmakere.

Fordi de en gang ble døpt, har vi garantert menneskers salighet. Vi har garantert at søkende sjeler har blitt født av Ånden, skjønt det bare var menneskelig påvirkning.

Vi har sagt de er Guds barn fordi de er ”snille”. Vi er blitt religiøse kvakksalvere som har overbevist søkende om at de født av Gud mens sannheten er at de bare er vekket. Dermed har vi iblant avbrutt den åndelige fødselsprosessen.

Resultatet er at det i dag finnes mange mennesker som tror de er på vei til himmelen, men som ikke er det. Jesus sa det skulle bli slik i denne tidsalders aften.

Da skal himmelriket være lik ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen… Fem av dem var uforstandige og fem kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Ingen olje! Ingen Ånd! Og intet åndelig liv i funksjon. Bare formene og utseendet. Navnet og bekjennelsen. Og de trodde det var nok.

Levde på minnene

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde gått gjennom porten, opplevde den nye fødselens under og kommet inn på veien, men som hadde gjort veien til noe annet enn den var tenkt til å være. De hadde stanset og gjort veien til en rasteplass i stedet for en ferdselsåre. De hadde stoppet i åndelig utvikling og vekst, men ikke i alder og tid. De hadde stanset og levde på minnene. Noen hadde stanset og sovnet. Men alle hadde glemt Paulus’ ord: La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor.

De hadde vært døve og blinde for den store apostelens vitnesbyrd om sitt åndelige syn på seg selv:

For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus… Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik… Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Han som ble ”grepet av Kristus”, vendte ryggen til framgangen og de hellige erfaringene i fortiden og jaget framover for på en mektigere måte å lære Kristus å kjenne og kraften av hans oppstandelse. Hemmeligheten bak denne hellige iver var ikke bare at han engang var blitt grepet av Kristus, men at den levende Kristus beholdt grepet på ham.

Når grepet løsner, tar man det med ro. Man sover og drømmer herlige drømmer, religiøse drømmer. Der Paulus var opptatt av den åndelige fattigdommen, er disse opptatt av den fariseiske tilfredsheten:  ”Vi har det vi trenger.”

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde dratt seg unna det overnaturlige lyset midt på veien. De hadde beveget seg inn i gråsonene på sidene. I gråsonene syntes både saligheten og synden å være skjult. Alt er tåkete, grått og uvirkelig.

Den grå uvirkeligheten gjør at det som hadde vært utenkelig midt på veien, nå ble leketøy for sinnet, talen og handlingene.

Så underlig det enn lyder,  ble tingene som fantes i mørket på begge sider av veien, deres hovedinteresse. Som Israel-folket under ørkenvandringen ble grepet av lengsel etter kjøttgrytene i Egypt.

Lengselen vokste til begjær. En sult som fanget tanker og følelser,  la beslag på drømmer og fantasi. Og gjorde at de i virkeligheten befant seg utenfor veien selv om de ytre sett beveget seg på den.

De gled bort

Så skjedde det uhyggelige: Sakte som skygger gled de bort fra veien som verken har veimerker eller grøfter. De gled bort fra lyset og inn i mørket. Bort fra veien som de med tårer og bønn hadde begitt seg inn på.  Bort fra livet og inn i døden.  Bort fra håpet og inn i håpløsheten.  En håpløshet som de ikke selv følte på – for de var døde.  De hadde mistet evnen til å oppleve åndelige kriser.

Da jeg hadde sett alt dette, sank jeg ned på kne og begynte å gråte.  Jeg ønsket jeg hadde vært 50 år yngre.

Og jeg hadde hatt muligheten til å satse mitt ytterste for at Guds Hellige Ånd kunne få frihet til å bruke meg på en bedre måte enn hva som har vært tilfelle til nå.

--------------

Frank Mangs - fra heftet "Jeg så en vei".  Gjengitt med tillatelse fra Frank Mangs Center.  Gratis spredning tillatt. 

<><><> For intet har du fått det, gi det for intet!<><><>

Den Hellige Ånd

Det er to årsaker til at jeg vil ta opp dette temaet. For det første er mange redde for alt som har med ånd å gjøre. Jeg håper at dette kan ta bort denne frykten og erstatte den med en stor lengsel etter å få denne fantastiske gave. For det andre er det uhyre viktig å forstå, hva det vil si å ha den Hellige Ånd/bli døpt i den Helllige Ånd. Satan forsøker med all makt å hindre det - enten ved frykt eller ved å forfalske den. Alt som er veldig viktig og dyrt blir lett forfalsket.

Hvem er den Hellige Ånd?

Han er en person i treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er én, men man kan si han har 3 deler. Og etter at Jesus for opp til himmelen, sendte han sin Ånd på pinsefestens dag. Siden den gang har den Hellige Ånd vært på jorden, og vil være her til Jesus henter bruden hjem. Når vi snakker om å ha Jesus i hjertet, da mener man egentlig å ha den Hellige Ånd i hjertet. Mange blir forvirret og engstelig, når man snakker om ”ånd”, men når det gjelder den Hellige Ånd, så trenger man ikke å være redd, for det er det samme som å ha Jesus hos seg, bare at han nå er i himmelen og sitter ved Faderens høyre side og går i forbønn for oss. Og du er jo ikke redd for Jesus! Han gjør jo bare det som er godt og riktig mot oss! Jesus sendte sin Ånd for at vi ikke skulle være farløse Joh. 14, 18, med andre ord: Istedenfor at Jesus er her som person, så har vi nå hans Ånd. Og det er veldig bra, fordi da kan han være alle steder på en gang! Den Hellige Ånd er vår veileder – slik som en blind mann har en å støtte seg til. Han er vår trøster. 

Hvordan blir den Hellige Ånd beskrevet?

-         Guds pust – vind – luft: Joh. 3, 3-8, Joh. 20, 22, Apg. 2, 2-4

-         Levende vann: Joh. 4, 10-11, Joh. 7, 38, Hesek. 47, 9

-         Ild: Luk. 3, 16, Luk. 12, 49, Apg. 2, 3,

-         Salvelse: 1. Joh. 2, 20 + 27

-         Kraft i fra det høye Luk. 24, 49

-         Talsmannen: Joh. 14, 16 + 26, Joh. 15, 26, Joh. 16, 7 (trøsteren)

-         Sannhetens Ånd: Joh. 14, 17, Joh. 13-14

Hvorfor skal vi be om å få den Hellige Ånd?

Først vil jeg forklare en ting: Det er alltid den Helllige Ånd som drar oss til Jesus. ”Ingen kan si: Jesus er Herre! Uten å være i den Hellige Ånd.” 1. Kor. 12, 3. Derfor har alle som har kommet til Jesus og blitt født på ny fått den Hellige Ånd. De har fått et nytt hjerte og et nytt sinn. Esek. 36,26. Det vi snakker om her, er å bli fylt med den Hellige Ånd i en større grad, slik at man kan leve et liv i Ånden og kan få en tjeneste i Ånden. At man kan høre Jesu stemme i hjertet. At skriften blir levende. Etter å ha blitt fylt med den H. Å. må vi be hver dag om å bli fylt på nytt og i større grad. For vi får stadig nye utfordringer og prøver.  Vi må ha den Hellige Ånd for å ha kraft og visdom til å gjøre Guds vilje. 

Hvordan får vi den Hellige Ånd?

Ved å be om den og tro. Noen ganger står det også om at apostlene har lagt sine hender på dem, men det var ikke alltid slik. Apg. 8, 15 + 17. Å få den Hellige Ånd er vårt fødselsrett fra Gud. Han vil at hver eneste kristen skal bli fylt med Ånden og leve i Ånden. Når du er et barn av Gud, så kan han ikke si nei til å gi deg denne gaven. Men du må tro. Det har ingenting å gjøre med at vi har fortjent det – ingen har det. Det er en gave – den største gave som Gud kan gi deg!

Hvorfor trenger jeg den Hellige Ånd?

Han blir også kalt for ”kraften fra det høye”. Uten denne kraft kan vi ikke leve Jesu-livet. Man kan sammenligne det med en bil som motoren ikke er startet. Bilen er hel og i stand og man prøver å dytte den framover. Men det går forferdelig smått. Men når motoren starter, da blir det fart. Man kan også sammenligne det med å ha det rette verktøyet: Tenk om noen ville prøve å sage ned et tre med en neglefil! Ånden kan sammenlignes med en motorsag! Da Gud dannet Adam var han helt perfekt, men han ble først en levende sjel etter at Gud hadde blåst sin ånde i ham. Uten den Hellige Ånd har man også lett for å bli lovisk. Man holder budene fordi man må, ikke fordi det er ens lyst.

En tjeneste i Ånden

Et av de første tegn som følger med å bli fylt med den Hellige Ånd er at man blir frimodig. Gud vil gi deg en tjeneste – i begynnelsen kan den være veldig liten, men den er verdifull. Er man trofast i det lille, da får man en større tjeneste. Men det viktigste er at man er fylt med Ånden. I begynnelsen av menigheten måtte til og med de som serverte ved bordene og de som delte ut mat være fylt av Ånden. Da kunne de samtidig formane, trøste, være rettferdig osv. Når vi blir fylt med den Hellige Ånd da begynner det å renne levende vann fra oss. Først blir vi fylt med levende vann, og så må det komme ut – ellers blir det stillestående vann, og da er det ikke friskt lenger. Kjærligheten blir utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Rom. 5, 5.

Åndens nådegaver

Det står mye om det i 1. Kor. 12 og 14, men det er egentlig et tema for seg selv. Det dreier seg mye om tjenester i menighetslivet og evangelisering. De er veldig viktige å ha, spesielt gaven om å tale profetisk og tungemålsgave som er til å oppbygge seg selv og de andre.