Bønn er arbeid

Bønn er en makt. Den rører ved evige krefter og setter dem i bevegelse; den får Gud til å handle. Det er den indre tjeneste for Guds åsyn. Den indre tjeneste er den mest fryktede av Satan; siden bønn er en makt, en utfoldelse av et intens åndelig arbeide som bringer åpenbare frukter. Den høyeste form for bønn er et indre bevisst og klarsynt åndelig samarbeide med vår store Yppersteprest for å fullføre Guds plan med sin menighet. Bønn krever legeme, sjel og ånd underlagt Åndens kraft. Den krever stillhet; for kun ved å høre hans røst kan vår ånd gjennomtrenges av den samme bønn som han beder.

Det er Satan maktpåliggende at du ikke beder. Bønn griper inn i hans makt, forstyrrer hans planer, legger hans rike øde. Han fyller ditt legeme, sjel og ånd med uro. Ditt legeme er trett, ditt sinn er forjaget (stresset), din ånd er trykket. Alt er Satans verk for at du ikke skal be. Når du kneler ned i bønn, da har du merket at ditt legeme ikke vil være i en knelende stilling; hele legeme er en eneste urolig protest. Du vrir deg en stund og reiser deg opp. Satan har seiret gjennom ditt legeme. Ditt legeme skal være et hellig Gud velbehagelig offer. Legemet skal holdes i trelldom; det skal være under Åndens kontroll. Det må ikke herske, men det skal beherskes.

Satan setter ditt sjelsliv i en slik tilstand at du ikke kan be. Hele ditt følelsesliv setter han i svingninger, og så forteller han deg at du ikke er ”opplagt” til å be, og at du ikke ”føler” det så. Han blåser ditt følelsesliv opp i en lett intetsigende glede, eller han trykker det ned i mismot, så du blir kjed (lei). Han gjør ditt sinn forjaget (stresset) i det ytre strev, han sier deg at nå får du ta det rolig. Han legger trykk på din ånd, så du blir tung i dine tanker eller lar dem fare opp i det vide og brede; især når du skal be, får dine tanker det travelt; da hvisker Satan: Vent til en mer beleilig tid.

Således plyndrer Satan Guds barn for deres mest fruktbringende arbeide. Vi får der et lite innblikk i en gren av Satans virksomhet. Hans tanker er oss ikke ukjente, sier Paulus.

Om du har seiret og fått den underbare forbindelse med Gud, så legg merke til Satans list. Straks du har fått smake sødmen av Guds nærhet, da hvisker Satan: ”Nå er det nok.” Du reiser deg opp, takker Gud for hva du har fått; men Satan narret deg. Gud ville hatt deg i bønn. Gud har ikke slik hastverk som vi mennesker. Du skulle ikke bare nedbede en søt følelse i ditt hjerte, men en fylde av velsignelse, så du aldri skulle komme tomhendt til noe menneske, men bringe med deg en fylde av åndelig velsignelse. Vi lever ikke livet bare for å få litt til oss selv. Vi er skyldige til å bringe strømmer av velsignelse til andre. 

Når du nå har nedbedt velsignelser i din egen sjel, så sier Satan: Nå er det nok, nå er du velsignet. Men hør ikke på ham. Når du har sett at du kunne nedbe velsignelse over din egen sjel, så må du også vite at du kan nedbe velsignelse over andre sjeler. Her er den indre tjeneste. La det ikke bare bli bønner for de nærmeste etter kjødet og en og annen som du hører har det ondt.  Strekk dine teltsnorer langt ut. Nedbe strømmer av velsignelser over tørre hjerter, over tørre egne. Utøs ved bønn en fylde av nåde over menigheten og over alle som Gud har satt til å tjene de hellige. Deres velsignelse vil da være en frukt av ditt arbeide for Guds åsyn. I deres arbeide spores fremgang, deres indre liv utvikles, Gud renser dem.

I stillhet for Guds ansikt kan du, uten at noen vet det, berike Guds folk med himmelske skatter. Ingen tjeneste er så fruktbringende, derfor er ingen sjel så hatet av Satan som den som forstår å bede. Derfor er også en slik sjel i kamp. Det er kamp i åndens verden. Det er enhvers plikt som etterfølger Jesus, å trede inn i rekkene. Å hvile i Gud er ikke det samme som åndelig dovenskap. Passiv hvile er broen over til ørkesløshet (uvirksomhet, ineffektivitet). Vær med i arbeidet for at Jesu brud, menigheten, kan fremstilles ren for hans åsyn. Det er en forrett (privilegium) å være med. Gå inn i hjertets lønnkammer, lev der med din Gud et arbeidende bønneliv. Hvis du vil seire helt, så gå aldri ut derfra.

av tannlege Aksel Smith i Skjulte Skatter 1/1912  

Stykket er opprinnelig skrevet på veldig gammeldags norsk (nesten dansk). Jeg skrev det hele på nåtidens norsk, unntatt noen ord som betydningen står i parentes. 

Be i Ånden

Judas 20-21 ”Men dere, elskede, oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i den Hellige Ånd, og hold dere således i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!”

Rom. 8, 15 ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!”

Rom. 8, 26-27 ”Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, 27 og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.”

Ef. 6, 10-20 ”For øvrig - bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! 11 Ikle dere Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige angrep; 12 for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt. 14 Så stå da omgjordet om deres lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, 15 Og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, 16 og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed dere skal kunne slukke alle den ondes brennende piler, 17 og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord, 18 idet dere til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige, 19 og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, 20 for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.”

I vers 18 står det ”idet” – altså på denne måten. Alt det som står foran får vi ”på denne måte” – idet dere til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse …

Hva betyr å be i Ånden?

 Det kan bety flere ting – f. eks. å være i bønnens ånd. Man ber ikke direkte med ord, men kjenner at Gud er nær. Det er det vi forstår under ”å be alltid”. Vi kan ikke bruke ord hele tiden, men Gud er oss nær i vårt hjerte og i tankene (om vi har mulighet).

Å  be drevet av Ånden, f. eks. når vi blir minnet om å be for en annen person eller for vår egen nød. Konkrete ting. V. 19 -20

Å be i Ånden kan også bety at det er det motsatte som å be etter kjødet – hvor man ber om ting for å få det lettere etter kjødet eller om jordiske ting som man ikke trenger.

Å sukke til Gud, når man er i en vanskelig situasjon og ikke har mulighet til bønn. Rom. 8, 26 Ånden kjenner alle våre behov, også de vi ikke selv vet om. Gud forstår våre sukk.

Å be i tunger.

Tungetale er et ”bønnespråk” som er for de som ikke bare vil be med egne ord og tanker, men også med sin ånd. 1. Kor. 14, 2 ”For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden;”  v. 4  ”Den som taler med tunge, oppbygger seg selv;”. Å be i tunger er for meg den beste måten å bli mer fylt av Ånden. For da lar jeg Ånden be for meg. Da kutter jeg ut forstanden og blir direktekoblet med Ånden. Bønn i Ånden – man blir en medarbeider av Ånden, man ber i harmoni med Gud. Gud er ubegrenset – å be i Ånden gjør også vår bønn ubegrenset. Vi får stor frimodighet til å komme fram for Gud.

Når vi går tilbake til Efeserne 6, så ser vi at det ikke er en kamp mot blod og kjød (mennesker) vi fører, men mot åndsmakter. Det er en veldig makt Gud har gitt oss, når vi ber i Ånden og i Jesu navn. Noen ganger er det mest effektivt å be med konkrete ord, mens andre ganger har vi ikke ord – vi vet ikke, hva vi skal be. Da kommer tungetale inn i bildet. Så er det tunge tider og man føler at jo mer man ber, dess mørkere blir det. Svaret er tungetale. Jeg har hatt tunge stunder under sykdom. Alt ble grått og trist og tungt. Da viste Gud meg, hvordan jeg skulle bli ferdig med det: Først sa jeg et klart nei (jaget de ”åndene” vekk) og så ba jeg i tunger. Det virket hver gang til Guds ære. Tungetale er også veldig effektivt, når vi ber for våre barn, søsken – legge dem fram for Gud på den rette måten.

Jeg tror at Gud vil gi denne gaven til alle troende. Paulus sier at han ønsker at alle skal be i tunger. Han sier om seg selv at han ber mer i tunger enn de alle. Det står i Luk. 11, 11-13 ”Men hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken, 12 eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? 13 Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!” Det er på denne måten vi får tungemålsgaven – vi ber Gud om den. Og han vil gi den mer enn gjerne. Det er bare en betingelse og det er at vi tørster etter det. Joh. 7, 37-38 ”Men på den siste, den store dag i høytiden stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! 38 Den som tror på mig, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.” Altså: rekkefølgen er slik: Du tørster etter en større fylde av Ånden og tungemålsgaven – du går til døperen, Jesus – du drikker (trekker det inn) – du slipper ut overfloden (det som hjertet er fullt av rinner munnen over). Og hvordan vet du at du har fått det rette? Fordi du har bedt Gud om det og han gir sine barn bare gode gaver. Og om Satan skulle anklage deg at du gjør dette i egen kraft, da kan du svare: ”Ja, det er jeg som taler, men det er Ånden som har gitt meg språket og ordene.” Det er ikke Den Hellig Ånd som snakker, han virker i deg og gir det et nytt språk, men du må utføre det – si ordene. I begynnelsen høres det rart ut – alle ukjente språk høres rart ut, men bry deg ikke om det. Du venner deg fort til det.

Jeg så en vei

Det hendte en tidlig morgen for en del år siden. Uten å tenne lyset dro jeg opp rullegardinen og slo meg ned ved skrivebordet. Ute var det grålysning. Egentlig tenkte jeg ikke på noen ting. Jeg var bare til og lyttet til det stille bønnesuset i mitt indre.

Da skjedde det. For mitt indre øye så jeg plutselig en vei. Ikke en bilvei, men heller ingen sti. Det var mer som en gangvei, noen få meter bred.

Det var ikke noe syn. Jeg var ikke i transe eller henrykkelse. Jeg var helt våken. Og enda så jeg veien så tydelig og klart at jeg når som helst kan se bildet foran meg.

Jeg så at veien begynte ved en trang port og visste at den sluttet i herlighetens verden. Langs midtpartiet lå en lysstråle, som syntes å komme fra en lyskilde jeg aldri hadde sett før. På sidene var det stuvende mørkt.

Veien hadde ingen grøfter eller veimerker. Grensen gikk i det konturløse området der lyset og mørket møttes. Grensen var tåkete og utydelig.

Jeg så mennesker som gikk på veien. Menn og kvinner, unge og gamle. De gikk ikke i grupper, ikke engang i par. De gikk én og én. Og det fordi Herren, han som har kalt dem inn på veien, hadde sagt: Om noen hører min røst og åpner døren, kommer jeg inn og holder måltid med ham og han med meg. Jeg med ham og han med meg.

Den som følger Jesus begir seg inn i et rom, som er reservert nettopp for den enkelte. Dit verken kan eller får noen andre komme.

Jevnlig fornyet

Menneskene på veien var kledd i hvite klær. Blendene hvite, - de ble jevnlig fornyet. Ikke fordi de ba om det eller lengtet etter renhet, men fordi de gikk midt på veien – rett under strimen av overnaturlig lys. Renselsen i Jesu blod var en konstant pågående prosess.

Jeg så ansiktene. Det var lys over dem, selv om mange var merket av alder, sorg og sykdom. Skinnet var både et gjenskinn av det overjordiske lyset og en utstråling av menneskenes indre lys.

Helst hadde jeg fulgt dem med øynene like hjem. Men det lot seg ikke gjøre. Jeg måtte vende blikket mot veiens begynnelse og den trange porten. Der så jeg en stor flokk som hadde stanset. De stoppet opp før de nådde gjennom porten og inn på veien. Det merkelige var at mange av dem syntes å være glade. De var glade fordi de trodde de var på veien – enda de aldri hadde gått gjennom den sanne omvendelses trange port.

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser med prestekjole, med pastorkrage og evangelistdress. Jeg så skyggen av mitt eget bilde i flokken. Vi som kaller oss forkynnere, har fusket. Vi er kalt til å være levende formidlere av Livet i Gud. I stedet har vi blitt religiøse pratmakere.

Fordi de en gang ble døpt, har vi garantert menneskers salighet. Vi har garantert at søkende sjeler har blitt født av Ånden, skjønt det bare var menneskelig påvirkning.

Vi har sagt de er Guds barn fordi de er ”snille”. Vi er blitt religiøse kvakksalvere som har overbevist søkende om at de født av Gud mens sannheten er at de bare er vekket. Dermed har vi iblant avbrutt den åndelige fødselsprosessen.

Resultatet er at det i dag finnes mange mennesker som tror de er på vei til himmelen, men som ikke er det. Jesus sa det skulle bli slik i denne tidsalders aften.

Da skal himmelriket være lik ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen… Fem av dem var uforstandige og fem kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Ingen olje! Ingen Ånd! Og intet åndelig liv i funksjon. Bare formene og utseendet. Navnet og bekjennelsen. Og de trodde det var nok.

Levde på minnene

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde gått gjennom porten, opplevde den nye fødselens under og kommet inn på veien, men som hadde gjort veien til noe annet enn den var tenkt til å være. De hadde stanset og gjort veien til en rasteplass i stedet for en ferdselsåre. De hadde stoppet i åndelig utvikling og vekst, men ikke i alder og tid. De hadde stanset og levde på minnene. Noen hadde stanset og sovnet. Men alle hadde glemt Paulus’ ord: La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor.

De hadde vært døve og blinde for den store apostelens vitnesbyrd om sitt åndelige syn på seg selv:

For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus… Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik… Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Han som ble ”grepet av Kristus”, vendte ryggen til framgangen og de hellige erfaringene i fortiden og jaget framover for på en mektigere måte å lære Kristus å kjenne og kraften av hans oppstandelse. Hemmeligheten bak denne hellige iver var ikke bare at han engang var blitt grepet av Kristus, men at den levende Kristus beholdt grepet på ham.

Når grepet løsner, tar man det med ro. Man sover og drømmer herlige drømmer, religiøse drømmer. Der Paulus var opptatt av den åndelige fattigdommen, er disse opptatt av den fariseiske tilfredsheten:  ”Vi har det vi trenger.”

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde dratt seg unna det overnaturlige lyset midt på veien. De hadde beveget seg inn i gråsonene på sidene. I gråsonene syntes både saligheten og synden å være skjult. Alt er tåkete, grått og uvirkelig.

Den grå uvirkeligheten gjør at det som hadde vært utenkelig midt på veien, nå ble leketøy for sinnet, talen og handlingene.

Så underlig det enn lyder,  ble tingene som fantes i mørket på begge sider av veien, deres hovedinteresse. Som Israel-folket under ørkenvandringen ble grepet av lengsel etter kjøttgrytene i Egypt.

Lengselen vokste til begjær. En sult som fanget tanker og følelser,  la beslag på drømmer og fantasi. Og gjorde at de i virkeligheten befant seg utenfor veien selv om de ytre sett beveget seg på den.

De gled bort

Så skjedde det uhyggelige: Sakte som skygger gled de bort fra veien som verken har veimerker eller grøfter. De gled bort fra lyset og inn i mørket. Bort fra veien som de med tårer og bønn hadde begitt seg inn på.  Bort fra livet og inn i døden.  Bort fra håpet og inn i håpløsheten.  En håpløshet som de ikke selv følte på – for de var døde.  De hadde mistet evnen til å oppleve åndelige kriser.

Da jeg hadde sett alt dette, sank jeg ned på kne og begynte å gråte.  Jeg ønsket jeg hadde vært 50 år yngre.

Og jeg hadde hatt muligheten til å satse mitt ytterste for at Guds Hellige Ånd kunne få frihet til å bruke meg på en bedre måte enn hva som har vært tilfelle til nå.

--------------

Frank Mangs - fra heftet "Jeg så en vei".  Gjengitt med tillatelse fra Frank Mangs Center.  Gratis spredning tillatt. 

<><><> For intet har du fått det, gi det for intet!<><><>

Den Hellige Ånd

Det er to årsaker til at jeg vil ta opp dette temaet. For det første er mange redde for alt som har med ånd å gjøre. Jeg håper at dette kan ta bort denne frykten og erstatte den med en stor lengsel etter å få denne fantastiske gave. For det andre er det uhyre viktig å forstå, hva det vil si å ha den Hellige Ånd/bli døpt i den Helllige Ånd. Satan forsøker med all makt å hindre det - enten ved frykt eller ved å forfalske den. Alt som er veldig viktig og dyrt blir lett forfalsket.

Hvem er den Hellige Ånd?

Han er en person i treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er én, men man kan si han har 3 deler. Og etter at Jesus for opp til himmelen, sendte han sin Ånd på pinsefestens dag. Siden den gang har den Hellige Ånd vært på jorden, og vil være her til Jesus henter bruden hjem. Når vi snakker om å ha Jesus i hjertet, da mener man egentlig å ha den Hellige Ånd i hjertet. Mange blir forvirret og engstelig, når man snakker om ”ånd”, men når det gjelder den Hellige Ånd, så trenger man ikke å være redd, for det er det samme som å ha Jesus hos seg, bare at han nå er i himmelen og sitter ved Faderens høyre side og går i forbønn for oss. Og du er jo ikke redd for Jesus! Han gjør jo bare det som er godt og riktig mot oss! Jesus sendte sin Ånd for at vi ikke skulle være farløse Joh. 14, 18, med andre ord: Istedenfor at Jesus er her som person, så har vi nå hans Ånd. Og det er veldig bra, fordi da kan han være alle steder på en gang! Den Hellige Ånd er vår veileder – slik som en blind mann har en å støtte seg til. Han er vår trøster. 

Hvordan blir den Hellige Ånd beskrevet?

-         Guds pust – vind – luft: Joh. 3, 3-8, Joh. 20, 22, Apg. 2, 2-4

-         Levende vann: Joh. 4, 10-11, Joh. 7, 38, Hesek. 47, 9

-         Ild: Luk. 3, 16, Luk. 12, 49, Apg. 2, 3,

-         Salvelse: 1. Joh. 2, 20 + 27

-         Kraft i fra det høye Luk. 24, 49

-         Talsmannen: Joh. 14, 16 + 26, Joh. 15, 26, Joh. 16, 7 (trøsteren)

-         Sannhetens Ånd: Joh. 14, 17, Joh. 13-14

Hvorfor skal vi be om å få den Hellige Ånd?

Først vil jeg forklare en ting: Det er alltid den Helllige Ånd som drar oss til Jesus. ”Ingen kan si: Jesus er Herre! Uten å være i den Hellige Ånd.” 1. Kor. 12, 3. Derfor har alle som har kommet til Jesus og blitt født på ny fått den Hellige Ånd. De har fått et nytt hjerte og et nytt sinn. Esek. 36,26. Det vi snakker om her, er å bli fylt med den Hellige Ånd i en større grad, slik at man kan leve et liv i Ånden og kan få en tjeneste i Ånden. At man kan høre Jesu stemme i hjertet. At skriften blir levende. Etter å ha blitt fylt med den H. Å. må vi be hver dag om å bli fylt på nytt og i større grad. For vi får stadig nye utfordringer og prøver.  Vi må ha den Hellige Ånd for å ha kraft og visdom til å gjøre Guds vilje. 

Hvordan får vi den Hellige Ånd?

Ved å be om den og tro. Noen ganger står det også om at apostlene har lagt sine hender på dem, men det var ikke alltid slik. Apg. 8, 15 + 17. Å få den Hellige Ånd er vårt fødselsrett fra Gud. Han vil at hver eneste kristen skal bli fylt med Ånden og leve i Ånden. Når du er et barn av Gud, så kan han ikke si nei til å gi deg denne gaven. Men du må tro. Det har ingenting å gjøre med at vi har fortjent det – ingen har det. Det er en gave – den største gave som Gud kan gi deg!

Hvorfor trenger jeg den Hellige Ånd?

Han blir også kalt for ”kraften fra det høye”. Uten denne kraft kan vi ikke leve Jesu-livet. Man kan sammenligne det med en bil som motoren ikke er startet. Bilen er hel og i stand og man prøver å dytte den framover. Men det går forferdelig smått. Men når motoren starter, da blir det fart. Man kan også sammenligne det med å ha det rette verktøyet: Tenk om noen ville prøve å sage ned et tre med en neglefil! Ånden kan sammenlignes med en motorsag! Da Gud dannet Adam var han helt perfekt, men han ble først en levende sjel etter at Gud hadde blåst sin ånde i ham. Uten den Hellige Ånd har man også lett for å bli lovisk. Man holder budene fordi man må, ikke fordi det er ens lyst.

En tjeneste i Ånden

Et av de første tegn som følger med å bli fylt med den Hellige Ånd er at man blir frimodig. Gud vil gi deg en tjeneste – i begynnelsen kan den være veldig liten, men den er verdifull. Er man trofast i det lille, da får man en større tjeneste. Men det viktigste er at man er fylt med Ånden. I begynnelsen av menigheten måtte til og med de som serverte ved bordene og de som delte ut mat være fylt av Ånden. Da kunne de samtidig formane, trøste, være rettferdig osv. Når vi blir fylt med den Hellige Ånd da begynner det å renne levende vann fra oss. Først blir vi fylt med levende vann, og så må det komme ut – ellers blir det stillestående vann, og da er det ikke friskt lenger. Kjærligheten blir utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Rom. 5, 5.

Åndens nådegaver

Det står mye om det i 1. Kor. 12 og 14, men det er egentlig et tema for seg selv. Det dreier seg mye om tjenester i menighetslivet og evangelisering. De er veldig viktige å ha, spesielt gaven om å tale profetisk og tungemålsgave som er til å oppbygge seg selv og de andre.

  

Kraft til å seire over all frykt, spesielt menneskefrykt

2. Tim. 1, 7 - For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

Joh. 8, 36 - Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Rom. 8, 1-2 - Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus;  for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov. 

Hebr. 2, 14-15 - Ettersom da barna har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid.

Rom. 8, 15 - Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere atter skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! –

Her setter Paulus den hellige Ånd som gjør oss til Guds barn opp mot trelldoms ånd som frykter. Frykt fører alltid til trelldom. Frykt er et av Satans hovedvåpen. Jesus kom for å fri menneskene fra frykt. Det eneste som kan drive ut frykts ånd er gudsfrykt og tro på Ham. Frykter vi Gud, så trenger vi ikke å frykte noe annet. Jes. 8, 12-13 (mod.overs.)  Stoler vi på Gud, da vet vi at han lønner de som trofast søker Ham, og at han ærer dem som ærer ham.  Når troen fyller vårt hjerte, da kan frykt ikke bo der, selv om vi kan ha øyeblikk med frykt. Det viktige spørsmål er: Hva dominerer i dine tanker? Frykt eller tro?

Det finnes 2 typer frykt for Gud – den første er feil og den andre riktig: Frykt for at Gud kan såre (skade) oss, eller frykt for at jeg sårer Gud, frykt for ikke å gjøre hans vilje.

Vi må være ærlig: vi frykter inniblant. Paulus gjorde det også. Men det er ingen fordømmelse lenger, når slike følelser kommer. 

En viktig ting er at du aldri tar avgjørelser basert på frykt. De må alltid være basert på tro på Gud (som er det motsatte av frykt). Gud vil hjelpe deg og oppmuntre deg veldig, når du gjør dette.

Jesus sier mange ganger: ”Frykt ikke”. Han sier de oftere enn ”Synd ikke”. Matt. 10, 28, Hebr.13,6

All frykt kommer av manglende tro!

Frykt og tro kan ikke bo i samme hjerte. Troen må bli prøvd for at du ser at den er ekte og at Gud er vår far. Frykt og angst er våpenet som Satan bruker for å hindre vår åndelige vekst og at vi kan tjene Gud effektivt.

Ap. 12,11. Vi må proklamere ovenfor Satan: ”Satan, du er beseiret på korset. Jesus er min frelser, jeg tilhører ham. Du har ingen makt over meg lenger. Du kan ikke røre meg, eller mine eller mine penger. Jeg har oppgitt alt – alt tilhører Gud, og Han har all makt. Jeg er kjøpt med Jesu dyre blod. Jeg er nå hans trell. Jeg skal aldri mer bli Satans eller menneskers trell.” Stå Satan imot og han skal fly fra deg. Jak. 4, 7.

Menneskefrykt

Hva er menneskefrykt?

Redd for mennesker, hva de tenker om meg. Redd for at jeg ikke er god nok. Frykt for å gjøre feil.(Vi gjør alle mange feil, unntatt de som ikke gjør noe!)  Beskjedenhet. Redd for å stå foran en forsamling. Mindreverdighetstanker.

Menneskefrykt gjør at vi kommer ut av Guds vilje og plan.  Gal. 1,10

Menneskefrykt må bekjempes som all annen bevisst synd: Erkjenne det som synd – bekjenne det som synd for Gud eller evtl. Menigheten (1.Joh. 1, 9) – omvende seg fra det – be om tilgivelse – hate det.  Menneskefrykt er synd, fordi det er vantro. Hver gang du faller – stå opp igjen – erkjenn – bekjenn osv. Når vi hater synden og ser den som noe farlig og ufyselig, da blir det seier!

Og husk: Dere er dyrt kjøpt – bli derfor ikke menneskers treller! 

Bønn

Jeg er et barn av Gud

Jeg er ikke uønsket.

Jeg er ikke avvist.

Gud elsker meg

Og jeg elsker Gud.

Åndens ledelse – Lære å høre Åndens røst

Vi må lære oss å kjenne Åndens røst akkurat som vi kjenner igjen stemmen til f. eks. våre foreldre. I Joh. 10, 3-5 sier Jesus: ”For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut.  Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst.” For å kunne lære røsten å kjenne, trenger vi to ting: stillhet til å lytte og bibelkunnskap for å bli kjent med Guds vilje. Det vi hører av Ånden er alltid i overensstemmelse med bibelens ord – d.v.s. når vi hører noe som strider i mot Guds ord, da var det ikke Ånden som talte til oss. Derfor må vi alltid prøve våre avgjørelser/beslutninger om de samstemmer med Guds ord. Det lønner seg veldig å være ivrig til å lese bibelen daglig. Det er godt å lese bibelen i sammenheng – da blir vi kjent med Gud, og han kan åpenbare seg for oss. Men det er også veldig fint å ha et tema, slik som takknemlighet, tro osv. og bruke bibelordboka. Har vi liten tid kan vi ta et mannakorn og bli velsignet av bare et ord. Det er også en stor velsignelse å lære Guds ord utenat, da kan versene komme til oss om natten eller når vi ikke har bibel med oss.

Det er veldig lett å bli forført, når man ikke kjenner skriften, og det tar jo tid å bli virkelig kjent. Men Gud er veldig nådig og beskytter sine lam. Joh. 10, 11+14 ”Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine.” I begynnelsen gjør man mange feil, men bare gå videre på veien – de som søker Gud av et helt hjerte skal finne ham.

Deretter er lydighet det sentrale punktet: Er vi lydige mot Åndens røst, da får vi mer – vi hører stemmen tydeligere. Er det en tid, hvor vi ikke er trofaste, da blir det stille fra Guds side. Men han er fortsatt vår far som elsker oss og venter på oss. Men vanligvis må vi igjen ta 1. skrittet:  Jak. 4, 8-10 ”Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn!  Klag og sørg, bryt ut i gråt! Vend latteren til sørgesang og gleden til alvor.  Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere.” Vi må erkjenne ovenfor Gud at vi har vært lunkne og bekjenne det som synd (1. Joh. 1,9) og be om tilgivelse og at han igjen taler til meg. Og det gjør han.

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!

Kraft til å holde ut i alt vi må igjennom

Kraften er den hellige Ånd. Den hellige Ånd får vi ved å be om den. Luk. 18, 1-8. Bønn og tro er selve nøkkelen, 0g å være utholdene i bønn. Den aller største makt vi har fått fra Gud er bønn (og faste). Den er så stor at Satan prøver med alle midler å få oss i fra det. Derfor er det ofte så tungt å be – Satan er også tilstede. Da må vi jage ham vekk. Jak. 4,7. Vi kan også be Gud om å få bønnens og nådens ånd. Sak. 12, 10. Gud kjenner all vår nød. Det er egentlig ikke nødvendig å be så mye for våre egne behov. Begynn å ha omsorg for andre og be for medmenneskene og forhold som Gud legger på ditt hjerte. Da blir dine egne behov mindre. Du blir et redskap i Guds hånd.

Men det kan være vanskelige ting og forhold som behøver en spesiell kamp for å komme igjennom. Vi kaller det for bønnekamp eller å be seg igjennom. Da kan fasting være det mest effektive kampmiddel. Men her må vi trå varsomt, i tilfelle noen har hatt spiseforstyrrelser. Det finnes også andre former for fasting enn å la være å spise. Daniels fasting: Bare spise lite og svært enkel mat. Ikke noe luksus eller underholdning. Man kan også bare faste fra f. eks. kaffe og sjokolade eller fra data og annen underholdning. Gud ser til hjertet. Fasting er den mest effektive form for å ydmyke seg for Gud.

Seier

Å seire i alle forhold er vår rett. Men det er en vei å gå – veien i lammets fotspor. Åp. 12, 11

"De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.”  

For å få full seier er det noen betingelser:

1.        Tro på Gud. Omvende meg fra all bevisst synd og bekjenne den. Tilgi alt som andre har gjort mot meg.  Luk 14, 26, 27, 33 Jesu ord om å 0ppgi alt, osv.

2.      Tro på Jesu fullbrakte verk (seier): På korset har Jesus beseiret all synd og alle åndsmakter. Det er denne seieren vi lever i – ikke vår egen. Man kan sammenligne det med å være en soldat i Guds hær – i seiersherrens hær – istedenfor å kjempe alene. Vi må holde oss veldig nære Jesus.

3.       Hemmeligheten Kristus åpenbart i kjød – nøkkelen til et seirende liv. Jesus forlot den himmelske herlighet Fil. 2, 5-11, ga avkall på å være Gud lik og ble som oss mennesker. Han ble fristet (prøvet) i alle måter slik som oss Hebr. 4, 15 – 2, 18. Han ble vår yppersteprest og forløper. Ved tro er vi nå korsfestet med ham. Da han døde på korset, døde vi sammen med ham. – og sto opp sammen med ham til et nytt liv. Vi ble oppreist sammen med ham. Når jeg nå blir fristet tror jeg at jeg er død med ham, og jeg tror at jeg lever med ham, når jeg ikler meg dydene.

4.      Ydmykhet – er en hovednøkkel, for Gud gir den ydmyke nåde Jak. 4, 6. (Aslaksen kalte ydmykhet for selve saken!) Vi må bevisst ydmyke oss for Gud ved å bekjenne våre synder og be om nåde. Ydmyke seg under Guds veldige hånd i forholdene, ikke være gjenstridig, men stole helt på Ham og takke Ham under alle forhold. Ydmyke seg under (ovenfor) hverandre og tilgi hverandre.

5.      Troens lydighet – anse Guds ord som autoritet. Alt Guds ord er sant. Spesielt det nye testamentet er viktig for oss. La oss ta Guds ord veldig alvorlig. Ikke tenke at dette gjelder en annen tid. Jo større gudsfrykt vi viser på dette område, desto større blir vår framgang.

Gud vil mer enn gjerne gi oss seier. Men vi må huske at det er som å gå på en skole – klasse etter klasse. Eller som et lite barn som lærer å ga: det er mange fall, men barnet står opp igjen og prøver igjen. Av og til slår det seg så hardt at det trenger trøst – slik også med oss: Gud gir oss trøst i vanskelige tider. Vær trofast. Den som holder ut inntil enden skal bli frelst. Matt 24, 13

Visdomsord fra E. Aslaksen: Å seire er det beste og å falle er det nest beste – for da lærer vi ydmykhet.

Noen bibelvers som du kan proklamere (helst slik at man hører det godt)

Rom. 8, 37  Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. (Les gjerne v. 28 – 39)

Rom. 16, 20 Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter.

1 Kor. 15, 57 Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!

2 Kor. 10, 4-5  for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker,  idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus,

Fil. 4, 13 Jeg makter alt i Kristus, Han som styrker meg.

Hebr. 10, 35 Kast derfor ikke bort frimodigheten deres, som har stor lønn.

Hebr. 13, 6 Derfor kan vi frimodig si: ”Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?

Jak. 4, 6 Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.

1 Pet. 1, 18-19 Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene,  det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.

1 Pet. 5, 10 Men all nådes Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, efter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere;  ham tilhører makten i all evighet. Amen.

1 Joh. 1, 9 dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.

Judas 24-25 Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil, han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen.