En konges brud

Nå har vi hatt flere bibeltimer angående Den Hellige Ånd og hans virkninger, og det er følgende temaer vi har gått igjennom:

• -          Hvem er Den Hellig Ånd

• -          Hvordan blir den Hellige Ånd beskrevet i skriften

• -          Hvorfor trenger vi den Hellige Ånd

• -          En tjeneste i Ånden

• -          Åndens nådegaver

• -          Be i Ånden

• -          Åndens ledelse

• -          Vandre i Ånden

• -          Hvordan få tungemålsgaven

Egentlig er det ikke ende på, hvor mye vi kunne høre og tale om dette temaet. Men hva er selve saken eller den egentlige, dype grunnen til at vi har fått del i Den Hellig Ånd? Jeg har tenkt en god del på dette i det siste, og har kommet fram til at grunnen er at Gud har utvalgt oss til sin Sønns brud. 2 Kor. 1, 22 ”Han som og satte sitt innsegl på oss og ga oss Ånden som pant i våre hjerter.” Har fått forklart at ordet pant på hebraisk har samme betydning ordet forlovelsesring. 

Jeg hørte nylig en tale, hvor det ble beskrevet et jødisk bryllup og sammenlignet med vårt forhold til Jesus. Må si at det åpnet mine øyne og gitt meg større forståelse av flere ting som står skrevet. Jesus selv bruker jo eksemplet om bryllup flere ganger f. eks. i lignelsen med de kloke og dårlige jomfruer (Matt. 25, 1-13). Også Paulus sammenligner Kristus og menigheten med et ekteskap.  Ef.6,22-33, 2. Kor. 11,2

Slik foregikk et jødisk bryllup i Jesu tid (og til dels ennå i dag) i enkle trekk:

-          Brudgommens far arrangerer det hele. Han velger bruden. Brudgommen godkjenner det (er enig). Gud velger oss, bruden, og Jesus godkjenner valget. Vi er utvalgt. Joh. 15,16 og 10,28, 1. Pet.2,9

-          Så blir ekteskapspakten for bruden satt opp, som et løfte til bruden at den skal fullbyrdes. I vårt bryllup med Ham er det opprettet en ny pakt, nedskrevet i Guds ord til oss som hans brud. 2. Kor. 3, 5-6

-          I et jødisk bryllup ville de nå bryte brødet og drikke av kalken som en besegling av kontrakten.  Da Jesus ved det siste måltidet brøt brødet og ga dem kalken til å drikke (som er den ny pakts blod) forseglet han pakten med sitt blod. Matt. 26, 27-29, Luk. 22, 14-20.

-          Brudgommen betaler nå prisen og viser dermed sin kjærlighet til sin brud. Jesus betalte prisen for oss på korset, og det viser oss som hans brud, at det ikke finnes noen større kjærlighet, enn at han har lagt ned sitt liv for oss. 1. Kor. 6, 20 Joh. 15, 23.

-          I et jødisk bryllup ville brudgommen nå holde en tale, en deklarasjon – et løfte til sin brud, at han nå vil forlate henne, men at han vil komme igjen. Slik også med oss: Talen til Jesus, hvor han forteller at han skal forlate disiplene, men at han skal komme igjen. Joh. 14, 1-3

-          Brudgommen forlater bruden, forlovelsen er beseglet og han går til sin fars hus og tilbereder et sted for henne. Han bygger på et rom inntil sin fars hus. Når Jesus sier: ”Jeg går for å berede et sted for dere.” Da beskriver han denne skikk – å lage et rom for bruden – hans brud. Joh. 14, 1-3

-          Faren er den eneste som vet dagen og timen, når brudgommen kommer tilbake til sin brud. Faren gjør det kjent, når tiden er inne. Mark. 13, 32-33 Brudgommen vil på denne tiden gi bruden kjærlighetsgaver. Akkurat som Jesus gir sin brud kjærlighetsgaver: evig liv, fred (jeg gir dere fred, ikke som verden gir). Brudgommens far gir også gaver til bruden(utstyr eller arv). Vi har fått den Hellige Ånd som gave. Disse åndelige gaver er fra Faren til oss - i vårt nye liv i Ham og med Ham. Joh. 14, 16-17 og 2. Kor 1, 21-22, Gal. 5,22-23

-          Nå tar bruden et rensende bad (Mikveh = hebr. ord for dåp). Det er dåpen i den Hellige Ånd som renser og helliggjør oss og gjør oss rede for vår brudgom, når han kommer igjen. Apg.1,4

-          I et jødisk bryllup vil nå brudens ugifte venninner komme og tilberede lys for brudgommen som kommer som en tyv om natten. Vi også forbereder vårt bryllup i det vi lar lyset vårt skinne, ikke skjule det under en kjeppe (bekjenne Jesu navn) og samler olje i lamper og kar (leve og vandre i Ånden), slik at vi er rede for brudgommen som kommer som en tyv om natten. Matt. 25, 1-13

-          Når brudgommen kommer, løper hans venner i forveien og roper med et høyt rop at brudgommen kommer. Og dette ropet er lyden av en trompet (shofar, ramshorn). Denne lyden er så kraftig, at du ikke kan unngå å høre den. En fantastisk, triumferende lyd: Han kommer! Og for oss: Når vår brudgom kommer, da skal det bekjenntgjøres med lyden av en trompet, av en overengels røst: Se, brudgommen kommer! 1. Tess.4,16-17- 1.Kor. 15, 51-52.

-          Når så ropet lyder, da kommer brudgommen som en tyv om natten og tar med seg bruden som er beredt. Vår brudgom, når han kommer, skal rykke opp (rive til seg) bruden i en time som ingen vet. Luk. 17, 34-36.

-          Det er nå at brudgommen tar med seg bruden til det sted som han har beredt. Og så skal bryllupet feires i 7 dager.  Når Jesus henter oss og tar oss til det sted han har beredt, da skal vi feire bryllup i 7 år (7 er fullkommenhetens tall).

Har du noen gang tenkt på at Jesus lengter etter å komme tilbake og hente sin brud? Han sa til disiplene: ”Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.” Luk. 22,15  Hvor mye mer nå!

Alle som tilhører Jesus er hans brud, hans legeme, hans brødre og søstre. Det er mange forskjellige bilder, men det går ut på det samme – at vi for alltid skal være sammen med ham, som vi elsker. 

Jesus elsker og beskytter sin brud (Jak. 4,5), men alt i Guds rike må prøves om det er ekte. Derfor har vi mange prøvelser. Satan får lov til å friste oss, men ikke over evne. 1. Kor. 10, 13. Gud følger nøye med. Han har gitt oss åndelige våpen (det er også gaver fra Gud) at vi kan stå i mot både synd og åndsangrep.  Ef. 6, 10-18. Og han har gitt oss en utvei, når vi faller. 1. Joh. 1,9.

Snart – veldig snart – kommer Jesus igjen. Basunen lyder, brudepikene lyser opp veien – bruden har gjort seg rede. Har du?

1. Herren nå i disse dager taler ved sitt troens ord

til de sjeler som vil høre. Dem han nå ved hånden tar.

De skal føres ved hans høyre til hans helligdommer inn,

Herrens herligheter skue, få hans lover i sitt sinn.

2. Stille føres de fra larmen inn på korsets smale sti,

møtes der i Åndens samfunn, blir til ett ved Kristi liv.

Hjertet blir så mykt og bøyet over denne nåde stor,

og den lykke der de finner, har ei hjem på denne jord.

3. Det er Ånden som nå samler Kristi brud til reisen hjem.

Hun må lære rett seg skikke i sitt nye hjem og kall.

For et fattig barn av støvet, født i synd og trelldoms åk,

var hun da han henne valgte til ham selv i eie få.

4. Stille under kors og stormer, av hans skam og skjensel skjult,

får hun Guds natur, den rene, kledes i et kong’lig skrud.

Synd og trellelivets vaner renses helt fra hennes liv.

Rettferds liv og guddoms dyder får hun fra sin brudgom sendt.

5. Mere fritt og lett hun løper alt som dagene nå går,

og hun føres bort fra verden, så hun større hvile får.

Alt hva hun av skatter finner, gjemmes skal til bryllups dag.

Da hun herlig skal seg pryde, føres frem for Kongens far.

6. Så en dag, som tyv om natten, kommer Brudgommen her ned,

og sin brud ved hånden fatter, fører henne til sitt sted.

Død og grav, ja bånd og fengsel slippe da sitt bytte må.

Ingen kan da Kristi attrå trosse eller imotstå.

HV 39 Thorleif Hansen

Denne sangen beskriver dette tema på en fantastisk måte. Jeg synger den ofte inn i meg og gleder meg over framtiden. 

Vi har en Far i himmelen som elsker oss

Mange har denne falske forståelse at Gud, vår Far, er en streng person, og at det er bare Jesus som elsker dem. Dette er en djevelsk forvrengning av sannheten. Det var Faderens kjærlighet som sendte Jesus for å frelse oss fra våre synder. Jesus sa til sine disipler: ”Faderen selv elsker dere.” (Joh. 16,27). Han sa også til dem at når deres himmelske Far gir fuglene mat og kler blomstene, så ville han helt sikkert også ha omsorg for dem. Det var ingen grunn for dem å være bekymret, fordi deres himmelske far kjente alle deres behov. (Matt. 6, 26-34)

Han sa også til dem at siden jordiske fedre visste, hvordan de skulle gi gode gaver til sine barn, så ville deres himmelske Far helt sikkert også gi gode ting til sine barn. (Matt. 7,11)

Du vil kanskje si at alt dette er helt grunnleggende. Allikevel er det ofte slik, at når vi kommer til Gud i våre bønner, så tror vi ikke virkelig at Gud vil gi oss det vi ber om, fordi vi ikke er sikker på hans ømhet, kjærlighet og faderlig omsorg for oss.  På denne måten begrenser vi Gud ved vår vantro. Er du virkelig overbevist om at når du ber, da snakker du til en elskende Far, som gleder seg over å høre deg og som har omsorg for deg?

Noen har kanskje følelsen av at Gud bare vil høre dem, når de er modne helgener. Hvordan er det med en jordisk far? Om han har flere barn, hører han da mer på sin 20 år gamle sønn enn på sin 3 år gamle datter? Sier han til sin lille datter: ”Du er for ung til å snakke til meg, jeg kan ikke høre på deg?” Helt sikkert ikke. Tvert i mot, faren hører nok mest på de yngste barna enn på de eldste. Slik er det også med Gud.

Han sier: ”Alle skal kjenne meg (som far), fra den minste (yngste) til den største (eldste)” Hebr. 8,11. Legg merke til at den yngste er nevnt først!

Selv om du har blitt født på ny bare i går, så kan du frimodig komme til Gud og si: ”O Gud, du er min Far, og jeg er ditt barn. Og derfor har jeg en rett til å snakke til deg.” Dette var måten Jesus oppmuntret disiplene sine på å gå til Gud i bønn.

Hver gang når vi ber, må vi nærme oss Gud som en far - en som elsker, har omsorg og som er interessert i oss. Bare på denne måten kan troen oppstå; og uten tro er det til ingen nytte å be i det hele tatt.

Gud er en god Gud. Han gleder seg over å gi gode gaver til sine barn. Bibelen taler om i Salme 84, 12: ”Han nekter dem ikke noe godt, de som vandrer i uskyld (oppriktighet)”.  I Salme 37, 4 står det: ”Gled deg i Herren, og han vil gi deg, hva ditt hjerte attrår.” Disse løfter i det gamle testamentet er støttet, bekreftet og forsterket av Jesus i det nye testamentet, sammen med mange andre løfter.

Dette er grunnlaget for vår tro – den bevisste anerkjennelse av Gud som vår elskende far.

Zac Poonen

Oversatt  fra  ”Word for the Week” - 05 April 2015 - http://www.cfcindia.com

ANDRE KAN, DU KAN IKKE!

opprinnelig tittel: Others May, You cannot

Hvis Gud har kalt deg til virkelig å bli som Jesus i hele din ånd, da vil Han dra deg inn i et liv med korsfestelse og ydmykhet, og legge på deg slike lydighetskrav at du ikke vil ha adgang til å følge andre mennesker eller å sammenligne deg selv med andre kristne. På mange måter ser det ut som at Han lar andre gode mennesker gjøre ting som Han ikke vil la deg gjøre.

Andre kristne som virker svært ivrige og nyttige i sin gudstro, kan anstrenge seg, ha ambisjoner, sette seg mål og legge planer for å nå dem, men det kan ikke du. Om du bestreber deg på det, så vil du fra Herren møte nederlag og irettesettelse, slik at du sårt vil angre det.

Andre kan være stolte av seg selv, sitt arbeid, sine gode resultater eller sine skriverier, men den Hellige Ånd vil ikke la deg gjøre noe sånt. Om du begynner med det, vil Han gi deg en følelse av skam, som vil få deg til å forakte deg selv og alle dine gode gjerninger.

Andre kan få lov til å lykkes med å tjene mye penger, arve store verdier eller å leve i overdådighet, men det er sannsynlig at Gud vil la deg leve bare med akkurat det du trenger, fordi Han ønsker at du skal eie noe som er langt bedre enn gull, nemlig en hjelpeløs tillitt til Ham; at Han kan fylle dine behov fra et skjult skattekammer.

Herren kan la andre bli æret og løftet fram, mens Han holder deg skjult og tilbaketrukket – fordi Han ønsker å fremstille noen utsøkte, duftende frukter for sin kommende herlighet, og disse kan bare vokse fram i skyggen. Gud kan la andre bli betydningsfulle, men lar deg være ubetydelig. Han vil la andre gjøre et arbeid for seg og få ære for det, men Han vil gjøre så du arbeider og strever uten å vite hvor mange gjerninger du gjør. Så, for å gjøre arbeidet ditt enda mer dyrebart, vil Han la andre få æren for det arbeidet som du har gjort. Dette er for å lære deg korsets budskap; ydmykhet – og noe om den verdien det er å være ikledd Hans vesen.

Den Hellige Ånd vil nøye våke over deg, og med nidkjær kjærlighet irettesette deg for uforsiktig tale, oppfatninger, eller for å kaste bort tiden din – noe andre kristne aldri synes å være fortvilet over.

Så gjør det klart for deg at Gud er den allmektige hersker og har rett til å gjøre med sine egne som det behager Ham. Gud kan ikke forklare for deg tusenvis av ting som bare vil forvirre din forstand på Hans omgang med deg.

Gud vil ta deg på ditt ord. Om du selger deg helt til å være Hans trell, så vil Han omslutte deg med en nidkjær kjærlighet, og la andre mennesker si og gjøre mye som du ikke kan.

La dette alltid stå fast; du har direkte omgang med den Hellige Ånd. Det er Han som avgjør om Han vil binde tungen din, lenke fast hånda di eller lukke øynene dine – på måter som andre ikke blir behandlet.

Allikevel, vær klar over denne store hemmeligheten i Guds rike: Når du er så fullstendig fylt med den Levende Gud at du i ditt skjulte hjerte gledes over og er lykkelig for den Hellige Ånds særskilte, personlige, individuelle, nidkjære beskyttelse og ledelse over ditt liv, da vil du ha funnet himmelens forgård; det høye kall fra Gud.

– av Georg Douglas Watson 1845 - 1923

Bønn er arbeid

Bønn er en makt. Den rører ved evige krefter og setter dem i bevegelse; den får Gud til å handle. Det er den indre tjeneste for Guds åsyn. Den indre tjeneste er den mest fryktede av Satan; siden bønn er en makt, en utfoldelse av et intens åndelig arbeide som bringer åpenbare frukter. Den høyeste form for bønn er et indre bevisst og klarsynt åndelig samarbeide med vår store Yppersteprest for å fullføre Guds plan med sin menighet. Bønn krever legeme, sjel og ånd underlagt Åndens kraft. Den krever stillhet; for kun ved å høre hans røst kan vår ånd gjennomtrenges av den samme bønn som han beder.

Det er Satan maktpåliggende at du ikke beder. Bønn griper inn i hans makt, forstyrrer hans planer, legger hans rike øde. Han fyller ditt legeme, sjel og ånd med uro. Ditt legeme er trett, ditt sinn er forjaget (stresset), din ånd er trykket. Alt er Satans verk for at du ikke skal be. Når du kneler ned i bønn, da har du merket at ditt legeme ikke vil være i en knelende stilling; hele legeme er en eneste urolig protest. Du vrir deg en stund og reiser deg opp. Satan har seiret gjennom ditt legeme. Ditt legeme skal være et hellig Gud velbehagelig offer. Legemet skal holdes i trelldom; det skal være under Åndens kontroll. Det må ikke herske, men det skal beherskes.

Satan setter ditt sjelsliv i en slik tilstand at du ikke kan be. Hele ditt følelsesliv setter han i svingninger, og så forteller han deg at du ikke er ”opplagt” til å be, og at du ikke ”føler” det så. Han blåser ditt følelsesliv opp i en lett intetsigende glede, eller han trykker det ned i mismot, så du blir kjed (lei). Han gjør ditt sinn forjaget (stresset) i det ytre strev, han sier deg at nå får du ta det rolig. Han legger trykk på din ånd, så du blir tung i dine tanker eller lar dem fare opp i det vide og brede; især når du skal be, får dine tanker det travelt; da hvisker Satan: Vent til en mer beleilig tid.

Således plyndrer Satan Guds barn for deres mest fruktbringende arbeide. Vi får der et lite innblikk i en gren av Satans virksomhet. Hans tanker er oss ikke ukjente, sier Paulus.

Om du har seiret og fått den underbare forbindelse med Gud, så legg merke til Satans list. Straks du har fått smake sødmen av Guds nærhet, da hvisker Satan: ”Nå er det nok.” Du reiser deg opp, takker Gud for hva du har fått; men Satan narret deg. Gud ville hatt deg i bønn. Gud har ikke slik hastverk som vi mennesker. Du skulle ikke bare nedbede en søt følelse i ditt hjerte, men en fylde av velsignelse, så du aldri skulle komme tomhendt til noe menneske, men bringe med deg en fylde av åndelig velsignelse. Vi lever ikke livet bare for å få litt til oss selv. Vi er skyldige til å bringe strømmer av velsignelse til andre. 

Når du nå har nedbedt velsignelser i din egen sjel, så sier Satan: Nå er det nok, nå er du velsignet. Men hør ikke på ham. Når du har sett at du kunne nedbe velsignelse over din egen sjel, så må du også vite at du kan nedbe velsignelse over andre sjeler. Her er den indre tjeneste. La det ikke bare bli bønner for de nærmeste etter kjødet og en og annen som du hører har det ondt.  Strekk dine teltsnorer langt ut. Nedbe strømmer av velsignelser over tørre hjerter, over tørre egne. Utøs ved bønn en fylde av nåde over menigheten og over alle som Gud har satt til å tjene de hellige. Deres velsignelse vil da være en frukt av ditt arbeide for Guds åsyn. I deres arbeide spores fremgang, deres indre liv utvikles, Gud renser dem.

I stillhet for Guds ansikt kan du, uten at noen vet det, berike Guds folk med himmelske skatter. Ingen tjeneste er så fruktbringende, derfor er ingen sjel så hatet av Satan som den som forstår å bede. Derfor er også en slik sjel i kamp. Det er kamp i åndens verden. Det er enhvers plikt som etterfølger Jesus, å trede inn i rekkene. Å hvile i Gud er ikke det samme som åndelig dovenskap. Passiv hvile er broen over til ørkesløshet (uvirksomhet, ineffektivitet). Vær med i arbeidet for at Jesu brud, menigheten, kan fremstilles ren for hans åsyn. Det er en forrett (privilegium) å være med. Gå inn i hjertets lønnkammer, lev der med din Gud et arbeidende bønneliv. Hvis du vil seire helt, så gå aldri ut derfra.

av tannlege Aksel Smith i Skjulte Skatter 1/1912  

Stykket er opprinnelig skrevet på veldig gammeldags norsk (nesten dansk). Jeg skrev det hele på nåtidens norsk, unntatt noen ord som betydningen står i parentes. 

Be i Ånden

Judas 20-21 ”Men dere, elskede, oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i den Hellige Ånd, og hold dere således i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv!”

Rom. 8, 15 ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!”

Rom. 8, 26-27 ”Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hva vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, 27 og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er; for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.”

Ef. 6, 10-20 ”For øvrig - bli sterke i Herren og i hans veldes kraft! 11 Ikle dere Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige angrep; 12 for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt. 14 Så stå da omgjordet om deres lend med sannhet, og ikledd rettferdighetens brynje, 15 Og ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir, 16 og grip foruten alt dette troens skjold, hvormed dere skal kunne slukke alle den ondes brennende piler, 17 og ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord, 18 idet dere til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige, 19 og også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet, 20 for hvis skyld jeg er sendebud i lenker, at jeg må tale med frimodighet derom, således som jeg bør tale.”

I vers 18 står det ”idet” – altså på denne måten. Alt det som står foran får vi ”på denne måte” – idet dere til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse …

Hva betyr å be i Ånden?

 Det kan bety flere ting – f. eks. å være i bønnens ånd. Man ber ikke direkte med ord, men kjenner at Gud er nær. Det er det vi forstår under ”å be alltid”. Vi kan ikke bruke ord hele tiden, men Gud er oss nær i vårt hjerte og i tankene (om vi har mulighet).

Å  be drevet av Ånden, f. eks. når vi blir minnet om å be for en annen person eller for vår egen nød. Konkrete ting. V. 19 -20

Å be i Ånden kan også bety at det er det motsatte som å be etter kjødet – hvor man ber om ting for å få det lettere etter kjødet eller om jordiske ting som man ikke trenger.

Å sukke til Gud, når man er i en vanskelig situasjon og ikke har mulighet til bønn. Rom. 8, 26 Ånden kjenner alle våre behov, også de vi ikke selv vet om. Gud forstår våre sukk.

Å be i tunger.

Tungetale er et ”bønnespråk” som er for de som ikke bare vil be med egne ord og tanker, men også med sin ånd. 1. Kor. 14, 2 ”For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden;”  v. 4  ”Den som taler med tunge, oppbygger seg selv;”. Å be i tunger er for meg den beste måten å bli mer fylt av Ånden. For da lar jeg Ånden be for meg. Da kutter jeg ut forstanden og blir direktekoblet med Ånden. Bønn i Ånden – man blir en medarbeider av Ånden, man ber i harmoni med Gud. Gud er ubegrenset – å be i Ånden gjør også vår bønn ubegrenset. Vi får stor frimodighet til å komme fram for Gud.

Når vi går tilbake til Efeserne 6, så ser vi at det ikke er en kamp mot blod og kjød (mennesker) vi fører, men mot åndsmakter. Det er en veldig makt Gud har gitt oss, når vi ber i Ånden og i Jesu navn. Noen ganger er det mest effektivt å be med konkrete ord, mens andre ganger har vi ikke ord – vi vet ikke, hva vi skal be. Da kommer tungetale inn i bildet. Så er det tunge tider og man føler at jo mer man ber, dess mørkere blir det. Svaret er tungetale. Jeg har hatt tunge stunder under sykdom. Alt ble grått og trist og tungt. Da viste Gud meg, hvordan jeg skulle bli ferdig med det: Først sa jeg et klart nei (jaget de ”åndene” vekk) og så ba jeg i tunger. Det virket hver gang til Guds ære. Tungetale er også veldig effektivt, når vi ber for våre barn, søsken – legge dem fram for Gud på den rette måten.

Jeg tror at Gud vil gi denne gaven til alle troende. Paulus sier at han ønsker at alle skal be i tunger. Han sier om seg selv at han ber mer i tunger enn de alle. Det står i Luk. 11, 11-13 ”Men hvem av dere som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken, 12 eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion? 13 Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!” Det er på denne måten vi får tungemålsgaven – vi ber Gud om den. Og han vil gi den mer enn gjerne. Det er bare en betingelse og det er at vi tørster etter det. Joh. 7, 37-38 ”Men på den siste, den store dag i høytiden stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! 38 Den som tror på mig, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.” Altså: rekkefølgen er slik: Du tørster etter en større fylde av Ånden og tungemålsgaven – du går til døperen, Jesus – du drikker (trekker det inn) – du slipper ut overfloden (det som hjertet er fullt av rinner munnen over). Og hvordan vet du at du har fått det rette? Fordi du har bedt Gud om det og han gir sine barn bare gode gaver. Og om Satan skulle anklage deg at du gjør dette i egen kraft, da kan du svare: ”Ja, det er jeg som taler, men det er Ånden som har gitt meg språket og ordene.” Det er ikke Den Hellig Ånd som snakker, han virker i deg og gir det et nytt språk, men du må utføre det – si ordene. I begynnelsen høres det rart ut – alle ukjente språk høres rart ut, men bry deg ikke om det. Du venner deg fort til det.

Jeg så en vei

Det hendte en tidlig morgen for en del år siden. Uten å tenne lyset dro jeg opp rullegardinen og slo meg ned ved skrivebordet. Ute var det grålysning. Egentlig tenkte jeg ikke på noen ting. Jeg var bare til og lyttet til det stille bønnesuset i mitt indre.

Da skjedde det. For mitt indre øye så jeg plutselig en vei. Ikke en bilvei, men heller ingen sti. Det var mer som en gangvei, noen få meter bred.

Det var ikke noe syn. Jeg var ikke i transe eller henrykkelse. Jeg var helt våken. Og enda så jeg veien så tydelig og klart at jeg når som helst kan se bildet foran meg.

Jeg så at veien begynte ved en trang port og visste at den sluttet i herlighetens verden. Langs midtpartiet lå en lysstråle, som syntes å komme fra en lyskilde jeg aldri hadde sett før. På sidene var det stuvende mørkt.

Veien hadde ingen grøfter eller veimerker. Grensen gikk i det konturløse området der lyset og mørket møttes. Grensen var tåkete og utydelig.

Jeg så mennesker som gikk på veien. Menn og kvinner, unge og gamle. De gikk ikke i grupper, ikke engang i par. De gikk én og én. Og det fordi Herren, han som har kalt dem inn på veien, hadde sagt: Om noen hører min røst og åpner døren, kommer jeg inn og holder måltid med ham og han med meg. Jeg med ham og han med meg.

Den som følger Jesus begir seg inn i et rom, som er reservert nettopp for den enkelte. Dit verken kan eller får noen andre komme.

Jevnlig fornyet

Menneskene på veien var kledd i hvite klær. Blendene hvite, - de ble jevnlig fornyet. Ikke fordi de ba om det eller lengtet etter renhet, men fordi de gikk midt på veien – rett under strimen av overnaturlig lys. Renselsen i Jesu blod var en konstant pågående prosess.

Jeg så ansiktene. Det var lys over dem, selv om mange var merket av alder, sorg og sykdom. Skinnet var både et gjenskinn av det overjordiske lyset og en utstråling av menneskenes indre lys.

Helst hadde jeg fulgt dem med øynene like hjem. Men det lot seg ikke gjøre. Jeg måtte vende blikket mot veiens begynnelse og den trange porten. Der så jeg en stor flokk som hadde stanset. De stoppet opp før de nådde gjennom porten og inn på veien. Det merkelige var at mange av dem syntes å være glade. De var glade fordi de trodde de var på veien – enda de aldri hadde gått gjennom den sanne omvendelses trange port.

Det verste av alt var at midt blant dem fantes skikkelser med prestekjole, med pastorkrage og evangelistdress. Jeg så skyggen av mitt eget bilde i flokken. Vi som kaller oss forkynnere, har fusket. Vi er kalt til å være levende formidlere av Livet i Gud. I stedet har vi blitt religiøse pratmakere.

Fordi de en gang ble døpt, har vi garantert menneskers salighet. Vi har garantert at søkende sjeler har blitt født av Ånden, skjønt det bare var menneskelig påvirkning.

Vi har sagt de er Guds barn fordi de er ”snille”. Vi er blitt religiøse kvakksalvere som har overbevist søkende om at de født av Gud mens sannheten er at de bare er vekket. Dermed har vi iblant avbrutt den åndelige fødselsprosessen.

Resultatet er at det i dag finnes mange mennesker som tror de er på vei til himmelen, men som ikke er det. Jesus sa det skulle bli slik i denne tidsalders aften.

Da skal himmelriket være lik ti brudepiker som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen… Fem av dem var uforstandige og fem kloke. For de uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Ingen olje! Ingen Ånd! Og intet åndelig liv i funksjon. Bare formene og utseendet. Navnet og bekjennelsen. Og de trodde det var nok.

Levde på minnene

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde gått gjennom porten, opplevde den nye fødselens under og kommet inn på veien, men som hadde gjort veien til noe annet enn den var tenkt til å være. De hadde stanset og gjort veien til en rasteplass i stedet for en ferdselsåre. De hadde stoppet i åndelig utvikling og vekst, men ikke i alder og tid. De hadde stanset og levde på minnene. Noen hadde stanset og sovnet. Men alle hadde glemt Paulus’ ord: La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor.

De hadde vært døve og blinde for den store apostelens vitnesbyrd om sitt åndelige syn på seg selv:

For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus… Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik… Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Han som ble ”grepet av Kristus”, vendte ryggen til framgangen og de hellige erfaringene i fortiden og jaget framover for på en mektigere måte å lære Kristus å kjenne og kraften av hans oppstandelse. Hemmeligheten bak denne hellige iver var ikke bare at han engang var blitt grepet av Kristus, men at den levende Kristus beholdt grepet på ham.

Når grepet løsner, tar man det med ro. Man sover og drømmer herlige drømmer, religiøse drømmer. Der Paulus var opptatt av den åndelige fattigdommen, er disse opptatt av den fariseiske tilfredsheten:  ”Vi har det vi trenger.”

Men jeg så mer. Jeg så mennesker som hadde dratt seg unna det overnaturlige lyset midt på veien. De hadde beveget seg inn i gråsonene på sidene. I gråsonene syntes både saligheten og synden å være skjult. Alt er tåkete, grått og uvirkelig.

Den grå uvirkeligheten gjør at det som hadde vært utenkelig midt på veien, nå ble leketøy for sinnet, talen og handlingene.

Så underlig det enn lyder,  ble tingene som fantes i mørket på begge sider av veien, deres hovedinteresse. Som Israel-folket under ørkenvandringen ble grepet av lengsel etter kjøttgrytene i Egypt.

Lengselen vokste til begjær. En sult som fanget tanker og følelser,  la beslag på drømmer og fantasi. Og gjorde at de i virkeligheten befant seg utenfor veien selv om de ytre sett beveget seg på den.

De gled bort

Så skjedde det uhyggelige: Sakte som skygger gled de bort fra veien som verken har veimerker eller grøfter. De gled bort fra lyset og inn i mørket. Bort fra veien som de med tårer og bønn hadde begitt seg inn på.  Bort fra livet og inn i døden.  Bort fra håpet og inn i håpløsheten.  En håpløshet som de ikke selv følte på – for de var døde.  De hadde mistet evnen til å oppleve åndelige kriser.

Da jeg hadde sett alt dette, sank jeg ned på kne og begynte å gråte.  Jeg ønsket jeg hadde vært 50 år yngre.

Og jeg hadde hatt muligheten til å satse mitt ytterste for at Guds Hellige Ånd kunne få frihet til å bruke meg på en bedre måte enn hva som har vært tilfelle til nå.

--------------

Frank Mangs - fra heftet "Jeg så en vei".  Gjengitt med tillatelse fra Frank Mangs Center.  Gratis spredning tillatt. 

<><><> For intet har du fått det, gi det for intet!<><><>

Den Hellige Ånd

Det er to årsaker til at jeg vil ta opp dette temaet. For det første er mange redde for alt som har med ånd å gjøre. Jeg håper at dette kan ta bort denne frykten og erstatte den med en stor lengsel etter å få denne fantastiske gave. For det andre er det uhyre viktig å forstå, hva det vil si å ha den Hellige Ånd/bli døpt i den Helllige Ånd. Satan forsøker med all makt å hindre det - enten ved frykt eller ved å forfalske den. Alt som er veldig viktig og dyrt blir lett forfalsket.

Hvem er den Hellige Ånd?

Han er en person i treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er én, men man kan si han har 3 deler. Og etter at Jesus for opp til himmelen, sendte han sin Ånd på pinsefestens dag. Siden den gang har den Hellige Ånd vært på jorden, og vil være her til Jesus henter bruden hjem. Når vi snakker om å ha Jesus i hjertet, da mener man egentlig å ha den Hellige Ånd i hjertet. Mange blir forvirret og engstelig, når man snakker om ”ånd”, men når det gjelder den Hellige Ånd, så trenger man ikke å være redd, for det er det samme som å ha Jesus hos seg, bare at han nå er i himmelen og sitter ved Faderens høyre side og går i forbønn for oss. Og du er jo ikke redd for Jesus! Han gjør jo bare det som er godt og riktig mot oss! Jesus sendte sin Ånd for at vi ikke skulle være farløse Joh. 14, 18, med andre ord: Istedenfor at Jesus er her som person, så har vi nå hans Ånd. Og det er veldig bra, fordi da kan han være alle steder på en gang! Den Hellige Ånd er vår veileder – slik som en blind mann har en å støtte seg til. Han er vår trøster. 

Hvordan blir den Hellige Ånd beskrevet?

-         Guds pust – vind – luft: Joh. 3, 3-8, Joh. 20, 22, Apg. 2, 2-4

-         Levende vann: Joh. 4, 10-11, Joh. 7, 38, Hesek. 47, 9

-         Ild: Luk. 3, 16, Luk. 12, 49, Apg. 2, 3,

-         Salvelse: 1. Joh. 2, 20 + 27

-         Kraft i fra det høye Luk. 24, 49

-         Talsmannen: Joh. 14, 16 + 26, Joh. 15, 26, Joh. 16, 7 (trøsteren)

-         Sannhetens Ånd: Joh. 14, 17, Joh. 13-14

Hvorfor skal vi be om å få den Hellige Ånd?

Først vil jeg forklare en ting: Det er alltid den Helllige Ånd som drar oss til Jesus. ”Ingen kan si: Jesus er Herre! Uten å være i den Hellige Ånd.” 1. Kor. 12, 3. Derfor har alle som har kommet til Jesus og blitt født på ny fått den Hellige Ånd. De har fått et nytt hjerte og et nytt sinn. Esek. 36,26. Det vi snakker om her, er å bli fylt med den Hellige Ånd i en større grad, slik at man kan leve et liv i Ånden og kan få en tjeneste i Ånden. At man kan høre Jesu stemme i hjertet. At skriften blir levende. Etter å ha blitt fylt med den H. Å. må vi be hver dag om å bli fylt på nytt og i større grad. For vi får stadig nye utfordringer og prøver.  Vi må ha den Hellige Ånd for å ha kraft og visdom til å gjøre Guds vilje. 

Hvordan får vi den Hellige Ånd?

Ved å be om den og tro. Noen ganger står det også om at apostlene har lagt sine hender på dem, men det var ikke alltid slik. Apg. 8, 15 + 17. Å få den Hellige Ånd er vårt fødselsrett fra Gud. Han vil at hver eneste kristen skal bli fylt med Ånden og leve i Ånden. Når du er et barn av Gud, så kan han ikke si nei til å gi deg denne gaven. Men du må tro. Det har ingenting å gjøre med at vi har fortjent det – ingen har det. Det er en gave – den største gave som Gud kan gi deg!

Hvorfor trenger jeg den Hellige Ånd?

Han blir også kalt for ”kraften fra det høye”. Uten denne kraft kan vi ikke leve Jesu-livet. Man kan sammenligne det med en bil som motoren ikke er startet. Bilen er hel og i stand og man prøver å dytte den framover. Men det går forferdelig smått. Men når motoren starter, da blir det fart. Man kan også sammenligne det med å ha det rette verktøyet: Tenk om noen ville prøve å sage ned et tre med en neglefil! Ånden kan sammenlignes med en motorsag! Da Gud dannet Adam var han helt perfekt, men han ble først en levende sjel etter at Gud hadde blåst sin ånde i ham. Uten den Hellige Ånd har man også lett for å bli lovisk. Man holder budene fordi man må, ikke fordi det er ens lyst.

En tjeneste i Ånden

Et av de første tegn som følger med å bli fylt med den Hellige Ånd er at man blir frimodig. Gud vil gi deg en tjeneste – i begynnelsen kan den være veldig liten, men den er verdifull. Er man trofast i det lille, da får man en større tjeneste. Men det viktigste er at man er fylt med Ånden. I begynnelsen av menigheten måtte til og med de som serverte ved bordene og de som delte ut mat være fylt av Ånden. Da kunne de samtidig formane, trøste, være rettferdig osv. Når vi blir fylt med den Hellige Ånd da begynner det å renne levende vann fra oss. Først blir vi fylt med levende vann, og så må det komme ut – ellers blir det stillestående vann, og da er det ikke friskt lenger. Kjærligheten blir utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Rom. 5, 5.

Åndens nådegaver

Det står mye om det i 1. Kor. 12 og 14, men det er egentlig et tema for seg selv. Det dreier seg mye om tjenester i menighetslivet og evangelisering. De er veldig viktige å ha, spesielt gaven om å tale profetisk og tungemålsgave som er til å oppbygge seg selv og de andre.