Det er noe underlig med sykdom. Noen ganger er det slik at man føler seg helt omgitt av Gud - båret i hans hender. Andre ganger (og slik hadde jeg det i høst) føler man seg forlatt av Gud. Det er usigelig tungt og mørkt. Bibelen kaller det for tåredalen eller dødsskyggens dal. Jeg tenkte på Jesu siste timer på korset, da han ropte: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt med?" Selvfølgelig var dette en mye større prøve, men på en måte var det jo også et åndelig mørke. For meg ble det i hvert fall en trøst. Han er jo min forløper og forbillede, og han ble prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. (Hebr. 4,15)
Det som jeg har lært i denne tiden var at jeg ikke måtte stole på min følelser, men bestemme meg for å tro. Tro har ikke noe med følelser å gjøre. Jeg sa flere ganger til meg selv: "Jeg velger å tro" eller "jeg gir ikke opp, men henger fast ved Herren". Det er godt å si det høyt. Leste også en del i Hebr. 11, om trosheltene. Det var spesielt de første versene som talte til meg:
"Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees. 2 For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd. 3 Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige." og vers 6 "men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." Tro er det første skritt, uten den kan Gud ikke åpenbare seg.
Jeg tror nå at denne tid har vært en prøve på min tro - om den kan stå fast uten å føle noe. Stole helt på Gud uten å føle at Han er her. Jage tvil og vantro på dør av bare tro.
Jeg tenkte på Abraham. Hvis han hadde sett på sine følelser, da ville han aldri reist til Morias fjell, men forblitt hjemme. Men istedenfor trodde han på Gud, at Han kunne vekke Isak opp fra de døde igjen. (Rom. 4) Derfor blir han kalt de troendes far.
Om jeg enn skulde vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med mig, din kjepp og din stav de trøster mig. Salme 23, 4
Nå går det oppover igjen, men jeg er takknemlig for denne tiden. Det har lært meg mye. 1. Peter 1, 6-7 " Derover fryder dere dere, om dere enn nå - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, 7 forat deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse," Jeg kan ikke si at jeg frydet meg mens det sto på - det har vært "sorg en liten stund" - men når jeg ser det i evighetsperspektiv, så har det virkelig bare vært en liten stund!
Jeg vil avslutte med en sang som mange ganger har vært veldig velsignet for meg:
1. Jeg takker deg, kjære Herre,
for hva du har skjenket meg;
velsignelser, o, så mange.
De kan ikke telles, nei.
Din kjærlighet meg omslutter.
/: O Herre, jeg fatter ei. :/
Ref:
Jeg takker for sollyse dager,
for prøvelsens mørke natt.
Ja, alt for meg vel du lager.
Jeg takker, jeg takker for alt.
for hva du har skjenket meg;
velsignelser, o, så mange.
De kan ikke telles, nei.
Din kjærlighet meg omslutter.
/: O Herre, jeg fatter ei. :/
Ref:
Jeg takker for sollyse dager,
for prøvelsens mørke natt.
Ja, alt for meg vel du lager.
Jeg takker, jeg takker for alt.
2. Jeg takker deg, kjære Herre,
for det som var tungt og svært.
Å bøye min vilje, Herre,
det har gjennom alt jeg lært.
Du glede meg gir i hjertet,
/: og alt blir for meg så kjært. :/
3. Mitt liv er i dine hender,
o Herre, jeg takker deg.
Du alt til det gode vender,
som møter meg på min vei.
Jeg takker for alt du sender.
/: Det beste det er for meg. :/
for det som var tungt og svært.
Å bøye min vilje, Herre,
det har gjennom alt jeg lært.
Du glede meg gir i hjertet,
/: og alt blir for meg så kjært. :/
3. Mitt liv er i dine hender,
o Herre, jeg takker deg.
Du alt til det gode vender,
som møter meg på min vei.
Jeg takker for alt du sender.
/: Det beste det er for meg. :/
Ingrid Bekkevold
