Ja, Gud tar imot oss akkurat slik som vi er - av bare nåde - her kan vi ikke bidra med noe.
Men det er helt avgjørende at vi har tatt i mot Jesus som vår frelser og omvendt oss av hele hjerte fra vårt gamle verdslige liv for å kunne bli kalt Guds elskede barn. Ellers så er vi fortsatt under Guds vrede. Det er bare Jesu offer på Golgata som gjør at vi kan bli et barn av Gud. Joh. 3, 14 - 16 "På samme måte som Moses løftet slangen opp i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For så (så høyt eller på denne måten) har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den elskede, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Gud hater synden, men elsker synderen. Han aksepterer aldri synd, men Han tilgir når vi angrer. Derfor vil også enhver som elsker Jesus hate synden.
Men etter at jeg er kommet til troen, så er Guds kjærlighet og langmodighet over meg, og Han elsker meg ikke bare slik som jeg er (altså nærmest på tross av den jeg er), men fordi jeg er den jeg er. Det er jo Han som har skapt meg med min personlighet og mine egenskaper. Hans kjærlighet innebærer også strenghet og tukt, fordi Han vil danne meg og rense meg, slik at jeg mer og mer passer til mitt nye kall og hjem.
Mitt kall er å bli Jesu brud (eller søster, bror) - det står det mye om i det nye testamentet. Akkurat som Adam ikke ville være alene i paradiset, så vil heller ikke Gud være alene i det himmelske riket. Han vil ha noen å dele sin herlighet med, noen som er av samme "kjød". 1. Mos 2,23, Rom. 8, 17+29.
Følgende sang synger jeg veldig ofte inn i meg. Den beskriver på en fantastisk måte vår vandring og vårt forhold til vår himmelske brudgom.
1. Herren nå i disse dager taler ved sitt troens ord
til de sjeler som vil høre. Dem han nå ved hånden tar.
De skal føres ved hans høyre til hans helligdommer inn,
Herrens herligheter skue, få hans lover i sitt sinn.
2. Stille føres de fra larmen inn på korsets smale sti,
møtes der i Åndens samfunn, blir til ett ved Kristi liv.
Hjertet blir så mykt og bøyet over denne nåde stor,
og den lykke der de finner, har ei hjem på denne jord.
3. Det er Ånden som nå samler Kristi brud til reisen
hjem.
Hun må lære rett seg skikke i sitt nye hjem og kall.
For et fattig barn av støvet, født i synd og trelldoms
åk,
var hun da han henne valgte til ham selv i eie få.
4. Stille under kors og stormer, av hans skam og skjensel
skjult,
får hun Guds natur, den rene, kledes i et kong’lig skrud.
Synd og trellelivets vaner renses helt fra hennes liv.
Rettferds liv og guddoms dyder får hun fra sin brudgom
sendt.
5. Mere fritt og lett hun løper alt som dagene nå går,
og hun føres bort fra verden, så hun større hvile får.
Alt hva hun av skatter finner, gjemmes skal til bryllups
dag.
Da hun herlig skal seg pryde, føres frem for Kongens far.
6. Så en dag, som tyv om natten, kommer Brudgommen her
ned,
og sin brud ved hånden fatter, fører henne til sitt sted.
Død og grav, ja bånd og fengsel slippe da sitt bytte må.
Ingen kan da Kristi attrå trosse eller imotstå.
Thorleif
Hansen,
mel. ”Hvilken venn vi har i Jesus”
Men som det står skrevet: Det intet øye så og intet øre hørte,
det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, 1. Kor. 2,9
For en kjærlighet og for et kall!
det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, 1. Kor. 2,9
For en kjærlighet og for et kall!
