Når jeg i de stille stunder ser tilbake,
minnes med- og motgang livet har meg brakt.
Størst blir prøvelsene Jesus lot meg smake,
dem med kjærlig hånd han i min vei har lagt.
Til fred ble meg det bitre -
du dro meg opp til deg.
I fryd må hjerte sitre;
det var nåde ifra Gud den hele vei.
Jeg tror sikkert også du må si det samme,
Jesus var deg nær da du var stedt i nød,
og med gråt i stemmen må du ofte stamme
disse ord som før en gang fra jorden lød:
Du som i Guds smeltedigel deg befinner;
vær tålmodig i hva Gud på deg har lagt.
Gullet glødes må i ilden til det skinner.
Du må dannes her til evighetens prakt.
Han har lovet når du prøvet blir her nede;
kraft og styrke så du prøven kan bestå.
For sin skjønne himmel vil han deg berede,
så du kan blant frelste for hans trone stå.
Det er denne sangen som har gitt meg inspirasjon til navnet på bloggen. Det er velsignet med "stille stunder", hvor Gud kan tale til oss. Og når vi ser tilbake (rett forstått), så kan vi se Guds nåde og godhet som har vært så rikelig over livet.
Jesaja 38, 17 Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet har du fridd min sjel fra fordervelsens avgrunn, for du har kastet alle mine synder bak din rygg.
